Sportstech kan bli folkehelsens neste store grep – men da må idrettsmeldingen tørre å koble idrett og helse

Norge har 11 000 aktive paraidrettsutøvere og hundretusenvis av mennesker som faller utenfor idrettens og folkehelsens vanlige tilbud. Den kommende idrettsmeldingen er en sjanse politikken ikke har råd til å misse.

Sportstech kan bli folkehelsens neste store grep – men da må idrettsmeldingen tørre å koble idrett og helse Norge har 11 000 aktive paraidrettsutøvere og hundretusenvis av mennesker som faller utenfor idrettens og folkehelsens vanlige tilbud. Den kommende idrettsmeldingen er en sjanse politikken ikke har råd til å misse. Norsk toppidrett henter ut stadig flere marginer fra bevegelsesanalyse, AI-drevne treningsplaner og biometriske sensorer. Men store deler av befolkningen lever fortsatt i en helt annen virkelighet, hvor selv enkel deltakelse i fysisk aktivitet er en barriere – ikke en selvfølge. I en kunnskapsbeskrivelse fra NTNUs «Eksperter i Team»-landsby for teknologi og tilpasset fysisk aktivitet, oppgis det at Norge har om lag 600 000 mennesker med en funksjonsnedsettelse, hvorav cirka 300 000 har nedsatt bevegelsesevne, og at denne gruppen er 3–5 ganger mindre fysisk aktive enn befolkningen ellers. Samtidig fanger paraidretten kun en brøkdel: en kartlegging utarbeidet for Norges idrettsforbund viste at det er omtrent 11 000 aktive utøvere innenfor paraidretten i Norge. Gapet mellom hvor mange som kan være aktive og hvor mange som er aktive, er enormt. Og det er nettopp her sportstech har et uforløst potensial. ## Fra elite til folk – teknologien som senker terskelen Internasjonalt er det tydelig at adaptiv idrettsteknologi går inn i en ny fase. 2026 er beskrevet som året for den «intuitive» protesen, der selskaper som Ottobock og Össur leverer nevralt koblede systemer som leser brukerens intensjon før musklene aktiveres, og hvor haptisk tilbakemelding via mikrovibrasjoner lar løpere kjenne underlaget og redusere visuell avhengighet. Parallelt henter racingrullestoler nå teknologi direkte fra Formel 1-miljøer. Dette er ikke bare elitespesifikt utstyr. Den underliggende teknologiske utviklingen – sensorikk, AI-tilpasset bevegelse, lavterskel digitale verktøy – senker også terskelen for hverdagsaktivitet hos langt større grupper. ## Norsk forskning leverer allerede Norge har konkrete eksempler på at idrettsforskning kan skaleres til folkehelse. Et nylig World IP Day-arrangement i regi av Patentstyret løftet frem nettopp dette: forskning utviklet for toppidrett har fått betydning langt utover idretten, og innsikt herfra har bidratt til nye tilnærminger innen rehabilitering og egenhelse. AQ-indikatoren (Activity Quotient), utviklet av professor Ulrik Wisløff ved NTNU og kommersialisert gjennom Mia Health, er et eksempel: forskningen er generert i idrettssammenheng, men applikasjonen treffer en langt bredere befolkningsgruppe. Spørsmålet er ikke om Norge har miljøene som kan levere. Spørsmålet er om vi har et system som systematisk fanger opp og skalerer denne typen overføring – fra elite, til paraidrett, til rehabilitering, til folkehelse. ## Et politisk handlingsrom Norsk idrett har allerede rammeverket på plass. NIF har lansert parastrategien «Én idrett – like muligheter. Parastrategi for norsk idrett 2022–2027», og arbeider gjennom særforbund, idrettskretser og regionale fagkonsulenter for å øke rekrutteringen og kompetansen i klubbene. Men strategien står og faller på om sportstech, helsemiljøer og idrett kobles i samme verdiløp – ikke som tre adskilte sektorer. Den varslede idrettsmeldingen, som regjeringen vil starte arbeidet med i 2026, må derfor svare på tre spørsmål: **For det første:** Hvordan skal sportstech-miljøer bidra til at flere med funksjonsnedsettelse blir og forblir fysisk aktive – med teknologi som er tilgjengelig, betalbar og brukerstyrt? **For det andre:** Hvordan kobles idrettsforskning, helseforetak og næringsaktører tettere, slik at innovasjon utviklet for idrettsformål raskere når rehabiliteringsmiljøer, kommuner og forbrukere? **For det tredje:** Hvilken rolle skal nasjonale teknologi- og innovasjonshuber spille i dette løpet – og hvordan finansieres infrastrukturen som muliggjør det? ## Et nordisk fortrinn vi må gripe Norge har et utgangspunkt få andre land har: en sterk paraidrettstradisjon med røtter tilbake til 1960, da Oslo handicapidrettslag ble landets første paraidrettslag, verdensledende rehabiliteringsmiljøer, et solid forskningsmiljø og et teknologimiljø som allerede leverer på toppidrettsnivå. Sammen med tilsvarende huber i Sverige, Danmark og Finland kan Norge bygge en nordisk posisjon innen adaptiv sportstech som ingen enkeltland klarer alene. Men dette skjer ikke av seg selv. Det krever at idrettsmeldingen våger å se idrett, teknologi og helse som ett sammenhengende samfunnsoppdrag. Hundretusenvis av mennesker venter på at politikken tar det grepet.